PANIKK

Jeg merker at pulsen stiger, at noe er galt. Begynner å stresse. Nei dette kan ikke stemme. Dette skjer ikke. Jeg prøver å holde hodet kaldt og fokusere. Dette er en drøm eller kanskje jeg husker feil. Jeg håper jeg husker feil, for drøm kan det vel ikke være. Eller kan man være sliten og trøtt i en drøm. Jeg tenker etter, men kan ikke huske å ha gjort det. Jeg googler av alle ting. Som om Google vet hva jeg har gjort. Noe de sikkert vet men ikke kommer til å si til meg, neida. Men fokuser nå Carina! Bildene kan være borte, borte for alltid! Dette kan ikke skje igjen. NEI. Bildene var på Google i hvert fall så jeg husker ikke feil. Men hvor er dem nå! Jeg tenker etter. Fokuser nå. Hvor er dem. Jeg merker at panikken vokser inni meg, vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt jeg klarer å si er: HENT EN HARDISK, DEN DU TROR DU SÅ SIST. Må høres helt latterlig ut. Men dette er et prosjekt jeg har jobbet lenge med og hvis det da er borte så føles det så bortkastet. Der kommer den, harddisken. Jeg venter med hjertet i halsen, jeg sjekker men ingen mapper fra 2017. Dette skjer virkelig ikke. Vent det er en til. Så krysser jeg fingere og alt i det jeg sjekker harddisk nummer 2. Nei ikke her heller, dette skjer ikke. Hva nå. Hvor kan dem være.

Det tar litt tid før jeg tenker at nå er det bare en mulighet igjen. Så jeg kaster meg i bilen og kjører. På radioen synges det Don't give up. Det passer bra nå tenker jeg og synger med. Så kommer ventingen. Jeg stopper bilen, han løp inn til seg selv for å se om bildene kanskje kan finnes der. På en harddisk eller kanskje en pc. Jeg sitter i noe som føles ut som evigheter og skriver dette for å prøve å fokusere på noe annet. Men å skrive om det er jo egentlig ironisk når man prøver å tenke på noe annet. Men allikevel hjelper det å skrive. Så jeg forsetter å hamre løs på den stakkarslige mobilen min. Den som har vært igjennom en del. Den som ofte blir full og nesten alltid stiller opp. Apper som popper opp når jeg spiller pokemon go. Skrittelleren som jeg aldri aktiverte som maser aktiver meg nå. Så skjer det. Mobilen ringer, bare det i seg selv er ikke verst. Den har ikke vært så flink til å ringe i dag, sendt meg meldinger om at nå har noen ringt, men ikke så mye ringing. Så jeg tar mobilen, sannhetens time har kommet. Nå eller aldri. Det tar litt tid før han sier at bildene er funnet. Jeg synes det føles lenge ut i hvert fall, men er sikkert ikke det. Tiden gikk så sakte som om noen hadde tatt en slow motion kode for å pine meg enda mer. Jeg puster lettet ut. Bildene mine er funnet. Så kom ventingen igjen, denne gangen ventet jeg på en harddisk. Ikke dett med den nå. Klarer ikke helt å slappe av enda. Det kan ikke være normalt å få panikk for sånt. Bilder. Men de betyr så mye. Minnene. Prosjektet. Alle timene bak. Jeg tar en pause fra skrivingen og puster lettet ut.

Nå har jeg kommet inn døren og startet å kopiere bildene over, mens jeg skrev resten av dette (notatet fra mobilen) så har bildene kommet på plass. Jeg er så glad for at det ordnet seg til slutt. Planen var å legge ut en film, men siden alt dette skjedde så rakk jeg ikke det. Jeg må straks legge meg siden jeg må tidlig opp, så dette passet dårlig. Men dårlig timing skjer dessverre ganske ofte her. Til slutt vil jeg si at hvis du har lest helt hit så må jeg si Takk. Jo og jeg slenger med ett av bildene jeg fant igjen, synes dette passet så bra. God natt så blogges vi!



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dafto Jenta Carina

Dafto Jenta Carina

25, Ringerike

Jeg er verken en ung mamma, rosa blogger eller operert verken pupper eller lepper. Jeg har ikke hår ekstensjon eller falske vipper. Jeg er en vanlig blogger. Opptatt av foto, reise og video. Velkommen til meg, mitt sted, min verden. Du kan ta kontakt på dafto-jenta@live.no _________________________________________

Kategorier

Arkiv

hits